Illustrasjonsfoto: Tom Pavlasek / Shutterstock.
Når en du er glad i dør eller forsvinner, så skjærer kniven godt i hjertet. Uansett alder, så er det tungt å si farvel. Jeg har en begravelseskjole - en svart chiffonkjole med blonder fra H&M som jeg har hatt lenger enn jeg kan huske. I går måtte jeg ta den på. Den minner meg umiddelbart om alle tårene den har absorbert, men også alle de fine øyeblikkene i talene - fragmenter av liv og historie.
Denne helsorte fredagen ble kirken badet i stille snø - store flak som la seg forsiktig ned i en hvit verden. Romeo og Julie skal i dag få to følgesvenner med seg ned i jorden. Forskjellen er at de fikk leve som lykkelig ektepar i over 60 år. Demens rammet dem begge, men ingen skyer kom i veien for deres kjærlighet. Ifølge reglementet skulle de helst ha hvert sitt rom på sykehjemmet, men hun endte opp med å vandre fortvilet rundt i korridorene om natten. Hun lette etter sitt livs kjærlighet i en tåkebanke, men var så klar i sitt ønske om å sove sammen med sin kjære ektemann. De fikk til slutt sitt eget store rom, hvor de kunne drømme sammen - side ved side.
Da hun døde, ble han så knust at han ikke ville spise. Familien og pleierne - alle prøvde sitt ytterste, men hans munn var forseglet av sorg og lengsel. Han sovnet inn 14 dager etter sin kone.
Denne fredagen er kirken fylt av triste venner og familie, men også de gode minnene som får tårene til å trille mens man ler stille. Under et høyt kirketak med spiss mot himmelen, så er det godt å vite at de begge var troende og visste at de ville møte hverandre igjen. Min farmor pleide å si at vi har våre kjære til låns - helt til Far henter dem hjem. Å miste så mange barn som min farmor gjorde, er mer enn noen kan takle. Men farmor var så sterk - hun visste at det bare var et midlertidig farvel. Hun ga meg ett av mine kjæreste minner: Jeg kom på overraskelsesbesøk på sykehjemmet hennes, og der sitter hun på et oppholdsrom - rullestol mot rullestol og hånd i hånd med sin kjære søster. De ser ut av vinduet på det lune sommerregnet. Sammen. Stille og søte. Sødme i lufta.
Tilbake til fredagen der "Byssan lull" blir sunget med den vakre stemmen fra hans barnebarn. En godnattsang som stryker deg over pannen. Ekteparet holdt også hender på sykehjemmet - med øyne mot de fire årstidene og hverandre - noen ganger med skybanker i hodet og ute, men andre ganger med åpent sinn, klar viten og glede over kjærligheten. Han sa alltid takk - til pleierne, sin kone, familie, venner og folk han ikke kjente. Takk er et vakkert ord som sprer glede.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå. Kisten senkes. Inni den holder han sin hånd på konas urne. Klarert av departementet - en sjanse til å være sammen i den siste hvile før evigheten. Slik sover de fortsatt sammen - hånd i hånd - sammen i livet, sammen i døden og sammen i etterlivet.
Reisen går videre. Én stor gave sitter vi igjen med: Deres kjærlighet vil leve for alltid. En kjærlighet som tåler alt, tilgir alt og overlever alt - selv i det neste liv.
Er du eller jeg så heldige selv, kan vi også holde hender og se på regnet sammen. I tåke eller klar sikt - med varmen fra skrukkete, myke hender og en kjærlighet som aldri ender.
Photo: Vito Ancona / AV Photography