Klokka er 11.17 fredag formiddag i desember. En tid hvor jeg normalt sett sitter tilbords med gode kollegaer og snakker om hva vi skal gjøre i helgen - samtidig som vi ler. Masse.
Denne fredagen sitter jeg hjemme. Jeg venter. Alle andre er på jobb eller har mammaperm. Katta vår Hermine gir meg dét blikket som sier: "Hvorfor i all verden er du hjemme nå?!?!?
Mannen min kommer ikke hjem i kveld. Han skal på julebord med jobben. Flere av mine venner skal på Nobelpriskonserten. De har fått rimelige billetter til 500 kroner. Det har jeg ikke budsjett til. Ihvertfall ikke hvis familien skal få julegaver fra meg. Så jeg skal sitte hjemme i kveld. Alene. Nei, vent. Pus er her.
Dette er kanskje den tiende jula jeg må tilbringe med en klump i magen. Faktisk, så vet jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg har en jobb om en uke, på julaften, nyttårsaften eller neste år. Jeg venter på svar.
Dagpenger. Noen ganger har jeg fått nye vikariater fort nok til å klare meg uten. Ca. seks ganger har jeg vært avhengig av dagpenger. Det er fantastisk at det tiltaket finnes. Det er faktisk viktig å betale skatt så man kan overleve når man plutselig er uten jobb.
Er du en av dem? Som lurer på hvorfor? Har du jobbet til linsene har falt av og du nesten besvimer fordi du har glemt å spise? Har du hele livet hørt venner, familie og arbeidsgivere si: "Bare vent og se! Jobber du alt du kan og legger hjertet ditt i denne stillingen, så får du belønning. Om noen måneder er du fast ansatt!".
Katta mi som "sier": Hvorfor er du her hjemme nå?!?!?! Det er lyst ute, jo!
Jeg ELSKER å jobbe. Arbeid gjør at jeg føler meg nyttig. Det gir meg mestringsfølelse. Å gjøre noe som hjelper andre gir meg sommerfugler i magen. Å rydde og systematisere, formidle gode budskap, å fortelle historier - det er min drøm.
Jeg er utdannet journalist, men det er en tøff bransje. Jeg ønsker å komme meg inn i PR-verdenen, og kunne gjerne tenke meg å jobbe med administrasjon. Så kommer et jobbtilbud, men eneste alternativ for å overleve er å fortsette på dagpenger. Jeg føler: Hvorfor? Jeg stod jo på? Viste hva jeg kan? Elsket hvert eneste sekund på jobb? Lo masse sammen med mine nydelige kollegaer?
Jeg er verdt mer enn minstelønn. Jeg har jobbet siden jeg var 13 år (CV-en min kan du se her: Dropbox-link: CV Hanne Erøy). Jeg vet hva jeg er god for. Det har nå gått ti år siden jeg var klar for fast jobb. Jeg har hatt vikariater og engasjementer siden det. Så mange der ute har faste jobber, barn, mann, bil, hus, gjerde, fete sparekontoer. Setter dere nok pris på det? Nyter du det nok? Det burde du. Fast jobb er sikkerhet. Mulighet til å planlegge en fremtid. Jeg er lykkelig på alle områder i mitt liv! En jobb er den siste brikken som må falle på plass.
Jeg er redd for å miste kollegaene mine. Jeg har mistet så mange i mitt liv. Jeg legger igjen en bit av hjertet mitt hver gang. Det føles som om hjertet mitt skal revne. Så kommer tiden hvor jeg må bygge det opp igjen. Og jeg savner de jeg jobber med. Hver eneste egenskap, hver karakteristikk, hver vits og hver eneste lunsj.
Å nei, der kom tårene igjen. Jeg må lese mer av The Secret. Prøve å se lyst på det hele. Det virker. Jeg vet at det virker.
Jeg er klar for å jobbe. Det er alt jeg drømmer om. Å sitte hjemme er ikke noe for meg. Jeg har så UENDELIG MYE Å GI. Diana er mitt forbilde. Jeg gir masse uten å forvente noe i retur. Det skal jeg fortsette med. Hver eneste dag.
I natt drømte jeg at jeg falt om på gata. Jeg besvimte fordi jeg ikke fikk komme tilbake på jobb. Olav Thon går forbi og rekker meg en hånd. Han spør hva som er i veien, og ut av munnen min kommer en flodbølge av skuffelser. "Jeg skal hjelpe deg", sier han. Jeg våkner med et smil om munnen.
Olav Thon. Han er så snill!
Det er lov å drømme. Jeg vil alltid drømme om en sikker fremtid. Hvor jeg kan reise utenlands på en kort tur, uten at NAV tar fra meg dagpengene. Å jobbe frivillig for Røde Kors eller Redd Barna, uten at NAV tar fra meg dagpengene. Å ha faste rutiner. Penger til å dra på Nobelpriskonserten. Å komme ut av limbo.
Er jeg helt alene om dette? Noen venner av meg opplever det samme nå, men for første gang. Jeg synes vi skal snakke om dette. Erna og de blå må slutte å oppfordre til flere midlertidige ansettelser for "å få flere i arbeid". Vi trenger FLERE ARBEIDSPLASSER. Vi trenger snille mennesker som er villige til å rekke oss hjemme en hånd.
Jeg ble spurt av en kollega: Sees vi på mandag?
Spørsmålstegn. Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det spørsmålet. Det er opp til sjefene å besvare.
Jeg er ferdig med spørsmålstegnet. Jeg vil leve i et utropstegn! Å elske! Leve lykkelig! Ha råd! Elske jobben! Frihet fra NAV! Reise! Le!
Min drøm er å gå mot utgangsdøra en fredag ettermiddag med et vink mens jeg roper lykkelig:
Sees på mandag!
Det er min drøm.
Utropstegn!
Jeg drømmer om å dra tilbake til Paris. Så fort jeg får jobb, drar jeg med mannen min! Jeg ble nemlig forelsket i ham på klassetur i Paris i 2002...